For en tid tilbake ble jeg oppringt av Aftenposten. De hadde sett et intervju i VG der jeg hadde en uttalelse om at sesongvarslet opplagt ikke var godt nok ettersom det hadde bommet grovt på de to siste vintrene. Intervjuet flyttet seg raskt fra sesongvarsler til et klimaintervju, noe som i seg selv ikke er overraskende. Det ble etterhvert klart for meg at journalisten hadde hatt en lengre samtale med personer som fornekter menneskelige klimaendringer, blant andre Ole Humlum. I og for seg er dette bra da en god reportasje bør dekke et fagfelt så godt som mulig. Problemet i denne saken er at journalisten bygde saken på Humlum med flere sine premisser, når jeg konfronterte henne med dette fikk jeg som svar: "Jeg fokuserer ikke "mye på resultatene til Humlum med flere", som du formulerer det. Jeg skal lage en forsøksvis mest mulig balansert sak til våre innsiktssider, og bruker da selvsagt flere kilder."
Hvorfor siterer jeg dette? En annen krok å henge denne saken på er en ny artikkel av forskning.no av Stig Nøra: "-Balansert journalistikk svekker klimakampen". Hovedpoenget til Nøra er at journalister som ikke tar side i klimaformiddlingen, og lager saker der en minoritet av forskerne får like stor plass som flertallet av forskerne, tar side med minoritetsgruppen av forskere. Går vi tilbake til artikkelen der jeg ble intervjuet ble forskere som Humlum med flere viet større plass enn sentrale klimaforskere, mao ble ytterkanten av forskningsfeltet presentert mer omfattende enn kjernen i forskningen. Dette er heller ikke feil, men når journalisten presenterer dette som en balansert dekning, og ikke en dekning av en fløy av forskningen blir det feil. Eller for å sette tall på det: Å gi 3% av forskerne mer enn 50 % av plassen er ikke balansert dekning, men på grensen til feilinformasjon.
