Når en jobber med et fagfelt vil en raskt oppnå en forståelse av hvor vitenskapsfronten er, og hvor de store usikkerjetene er. Når dette er sagt har historien vist gang på gang at vitenskapen har blitt overrasket av ny kunnskap.
Hvis vi går tilbake til den første utsagnet, at en som jobber i et fagfelt vet omtrent hvor mye vi kan innen fagfeltet. For å sette omtrentlige tall på det så er kunnskapen innen et tema 90% utforsket. For å fortsett forholde meg til tall på en omtrentlig måte så er kanskje gjennomsnittskunnskapen i folket 20 %. Med disse tallene vil en fagperson ha 70 prosentpoeng bedre forståelse av fagfeltet en som ikke jobber med faget. Og her kommer utfordringen med 90/20. det vitenskaplig pennede området ligger fra 90% og oppover. Når en skal ut å snakke om kunnskapen innen sitt fagområde er det mye mer spennede på prate om hva som skjer i forskningsfronten, om hvilke usikkerheter det fortsatt er i faget, om hvor fagpersoners meninger spriker da de ennå ikke har utforsket den lille grenen av fagfeltet, enn å gi et godt og solid bilde av den kunnskapen som er sikker. Mye av dette skyldes nok at den sikre kunnskapen ofte tas for gitt da den ligger som basis og nærmest selvfølgeligheter innen fagfeltet.
Hvis vi nå vender blikket mot et fagfelt jeg kjenner brukbart, klimaforskning. Her kan vi for eksempel se på hvorfor økningen i CO2 vil gi økt drivhuseffekt. Grunnlaget for dette ligger ikke i samvariasjonene mellom CO2 i atmosfæren og temperatur. Grunnlaget ligger i strålingsfysikk, i hvordan ulike molekyler absoberer ulike deler av strålingen. Og hvordan økning i antallet molekyler vil medføre en økning i absorpsjonen. Dette er desverre fysikk de fleste ikke husker fra skoledagene, mens forskere innen feltet kjenner dette som basiskunnskap. Utfordringen her blir å formidle dette på en måte som gjør at folk ikke trenger dr grad i fysikk for å forstå det.
Et annet eksempel der en nærmer seg 90/20 problematikken ennå bedre er formidlingen av resultater fra klimamodeller. Vi vet nå at jorden blir varmere. Vi vet at det i Norge kommer til å komme mer nedbør. Vi vet også at det er store sprik mellom de ulike klimamodellene om hvordan de regionale effektene av endringen slår til. Spørsmålet er hva som er viktigst når en for eksempel holder populærvitenskaplige foredrag. Skal en her fokusere på de to første punktene, økt temperatur og økt nedbør? Eller fokusere på det siste, stor sprik mellom modellene? Her vil jeg si at en har informasjon på ulike nivåer. den første biten er innefor 90% vi vet, og mye i området 20 - 90, mens den siste legger seg rundt forskningsfronten. Ut fra denne forenklede virkelighetsforståelsen mener jeg at dette er et eksempel på to nivåer i kunnskap: Det første nivået er økt temperatur og økt nedbør, men nivå to er usikkerheten og ulikhetene i modellene. De aller fleste som ikke jobber med fagfeltet trenger en god forståelse av nivå en og hvordan vi kommer frem til denne kunnskapen før vi begynner å diskutere usikkerheten og det vitenskaplige spriket i forskningsfronten.
For å si det på en annen måte: Når du kan 20 % og jeg kan 90% hvorfor skal jeg bruke mye tid på å snakke om det jeg ikke vet, mens vi kunne hatt en bedre samtale om det jeg vet?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar