Hacking, stjeling, forfalskning og varsling

For noen dager kom diverse dokumenter fra Heartland Institute på nettet (blant annet hos Desmogblog). Det som har skjedd er:

• Peter Gieck (PG) mottar anonymt dokumentet "Climate Strategy" som angivelig er startegien for Heartland Institute i klimadebatten. Dette dokumentet viser blant annet at strategien til Heartland er å spre støy inn i debatten ved å si at det ikke er noen konsensus, og spre dette inn i skolen. Nå påstår Heartland at dette dokumentet er falskt.
• For å verifisere innholdet oppretter PG epost under falskt navn, og får lurt personer tilknyttet Heartland til å sende over epost med blant annet "Fundraising plan" og budsjett. De nye dokumentene verifiserer i stor grad innholdet i "Climate Strategy" uten at de autentiserer dette dokumentet.
• PG sender så denne pakken (Climate Strategy og de nye dokumentene) videre, blant annet til Desmogblog.
• Desmogblog offentliggjør dokumentene og sirkuset er i gang.

Spørsmålet nå er hvordan skal vi forholde oss til dette. Er det PG har gjort et tyveri, eller nødvendig handling for å avsløre hvordan Heartland skaper støy i debatten? 

For det første må jeg innrømme at jeg har tatt meg tid til å lese litt i dokumentene, men ikke analysert dem til bunns. Inntrykket jeg sitter igjen med matcher godt bildet jeg har fra før av en effektiv organisasjon for å spre tvil i klimadebatten. Når det gjelder PG sin handling synes jeg, i motsetning til mange klimafiornektere, at ulovlige metoder for å få tak i informasjonen ikke bør benyttes. Grunnen til at jeg sier at mange fornektere ikke er så nøye på det er hyllesten fra dem i forbindelse med hackingen CRU/East Anglia. Når nå disse dokumentene først er lagt ut på internett må vi forholde oss til dem og innholdet i dem på en seriøs måte, og ikke plukke ut enkelt setninger som sporten har vært i forbindelse med den såkalte Climategate. Det andre er at om innholdet i "Climate Strategy" matcher realiteten, men selve dokumentet er forfalsket er det veldig synd og noe som vil sverte debatten.

Det er også en stor forskjell mellom de to tilfellene av urettmessig utsendelse av materiale: PG står frem med fullt navn, men hackerene i "Climategate" fortsatt ikke har turt å stå frem. I mine øyne gjør dette at PG er nærmere en varsler, men Heartland har nok ikke helt det synet (for ikke å si storsinnet).

Balanse, hvilken balanse?

For en tid tilbake ble jeg oppringt av Aftenposten. De hadde sett et intervju i VG der jeg hadde en uttalelse om at sesongvarslet opplagt ikke var godt nok ettersom det hadde bommet grovt på de to siste vintrene. Intervjuet flyttet seg raskt fra sesongvarsler til et klimaintervju, noe som i seg selv ikke er overraskende. Det ble etterhvert klart for meg at journalisten hadde hatt en lengre samtale med personer som fornekter menneskelige klimaendringer, blant andre Ole Humlum. I og for seg er dette bra da en god reportasje bør dekke et fagfelt så godt som mulig. Problemet i denne saken er at journalisten bygde saken på Humlum med flere sine premisser, når jeg konfronterte henne med dette fikk jeg som svar: "Jeg fokuserer ikke "mye på resultatene til Humlum med flere", som du formulerer det. Jeg skal lage en forsøksvis mest mulig balansert sak til våre innsiktssider, og bruker da selvsagt flere kilder."

Hvorfor siterer jeg dette? En annen krok å henge denne saken på er en ny artikkel av forskning.no av Stig Nøra: "-Balansert journalistikk svekker klimakampen". Hovedpoenget til Nøra er at journalister som ikke tar side i klimaformiddlingen, og lager saker der en minoritet av forskerne får like stor plass som flertallet av forskerne, tar side med minoritetsgruppen av forskere. Går vi tilbake til artikkelen der jeg ble intervjuet ble forskere som Humlum med flere viet større plass enn sentrale klimaforskere, mao ble ytterkanten av forskningsfeltet presentert mer omfattende enn kjernen i forskningen. Dette er heller ikke feil, men når journalisten presenterer dette som en balansert dekning, og ikke en dekning av en fløy av forskningen blir det feil. Eller for å sette tall på det: Å gi 3% av forskerne mer enn 50 % av plassen er ikke balansert dekning, men på grensen til feilinformasjon.

Prat i vei, jeg forstår ikke hva du sier!

Å kommunisere sikkerhet og usikkerhet på kunnskap er alltid vanskelig. Vanligvis skal en kommunisere hva en vet, men her skal en faktisk kommunisere hva en ikke vet.

En psykologisk studie har tatt for seg hvordan IPCC kommuniserte sansynlighet. IPCC har definert en skala som går slik:

• "Virtually certain" (considered more than 99% likely to be correct)
• "Very likely" (more than 90%)
• "Likely" (more than 66%)
• "More likely than not" (more than 50%)
• "Unlikely" (less than 33%)
• "Very unlikely" (less than 10%)
• "Exceptionally unlikely" (less than 5%)

Dette ble nok gjort i et forsøk på å øke forståelsen hos folk flest for hvor sikker en faktisk er. Undersøkelsen til David V. Budescu viser kanskje at dette ikke akkurat gjorde kommunikasjonen bedre mot verden utenfor det vitenskaplige miljøet. Et eksempel er det nest høyeste nivået for sikkerhet vsom ar "Very likely", noe som betød mer enn 90% sikkert, blant folk flest ble dette oppfattet som mer enn 66% sikker (66% var i "Likely" i IPCC).

(Jeg hadde ikke tilgang på den originale artikkelen, så dette er gjengitt på bakgrunn av New Scientists blogg om denne artikkelen.)