For en tid tilbake ble jeg oppringt av Aftenposten. De hadde sett et intervju i VG der jeg hadde en uttalelse om at sesongvarslet opplagt ikke var godt nok ettersom det hadde bommet grovt på de to siste vintrene. Intervjuet flyttet seg raskt fra sesongvarsler til et klimaintervju, noe som i seg selv ikke er overraskende. Det ble etterhvert klart for meg at journalisten hadde hatt en lengre samtale med personer som fornekter menneskelige klimaendringer, blant andre Ole Humlum. I og for seg er dette bra da en god reportasje bør dekke et fagfelt så godt som mulig. Problemet i denne saken er at journalisten bygde saken på Humlum med flere sine premisser, når jeg konfronterte henne med dette fikk jeg som svar: "Jeg fokuserer ikke "mye på resultatene til Humlum med flere", som du formulerer det. Jeg skal lage en forsøksvis mest mulig balansert sak til våre innsiktssider, og bruker da selvsagt flere kilder."
Hvorfor siterer jeg dette? En annen krok å henge denne saken på er en ny artikkel av forskning.no av Stig Nøra: "-Balansert journalistikk svekker klimakampen". Hovedpoenget til Nøra er at journalister som ikke tar side i klimaformiddlingen, og lager saker der en minoritet av forskerne får like stor plass som flertallet av forskerne, tar side med minoritetsgruppen av forskere. Går vi tilbake til artikkelen der jeg ble intervjuet ble forskere som Humlum med flere viet større plass enn sentrale klimaforskere, mao ble ytterkanten av forskningsfeltet presentert mer omfattende enn kjernen i forskningen. Dette er heller ikke feil, men når journalisten presenterer dette som en balansert dekning, og ikke en dekning av en fløy av forskningen blir det feil. Eller for å sette tall på det: Å gi 3% av forskerne mer enn 50 % av plassen er ikke balansert dekning, men på grensen til feilinformasjon.
Ja hvor ligger balansepunktet, Hygen?
SvarSlettEinstein ble en gang møtt med at det var mange vitenskapsmenn som var uenige i teorien hans. Mange? – svarte Einstein. Det er nok med én, hvis vedkommende har rett.
Det gikk jo ganske hardt for seg da den første sa at jorda var rund, eller at vi hadde et heliossystem også. Telling i klimadebatten har gått ut på dato, det er mer enn nok faglige spørsmål som setter et spørsmålstegn ved IPCC’s arbeider.
Her er en fortelling fra 1500-tallet
http://climometric.blogspot.com/2009/04/naturfagtimen-i-1543.html
Hei Erik
SvarSlettJeg regnet med at du kom til å kommentere denne. Å definere et balansepunkt er alltid vanskelig. Selv om vi er uenige om mye, er vi enige i at vitenskapen skal ligge i bunn. Den vitenskaplige prosessene består av flere steg: Først må en teori fremsettes, så må den testes gang på gang. For drøyt 100 år siden ble teorien om at CO2 gir en drivhuseffekt på jorden formulert. Svante Arhenius var den første som prøvde å å regne på effekten av variasjoner i CO2 i atmosfæren. Arhenius sine beregninger var på ingen måter nøyaktige, men kjernen i hans beregninger er så vidt jeg ikke motbevist.
En kan jo også spørre om hvem som står for den nye teorien her. Jeg husker en barndom der det å slippe ut CO2 var fullstendig ufarlig.